Frykten er mitt våpen Det var mitt første år i den svarte

Frykten er mitt våpen - av Bjørnar Valstad

Det var mitt første år i den svarte, gule og grønne NTHI drakten. TIO praten hadde som vanlig nådd nye høyder igjennom vinteren. NTHI hadde på papiret det sterkeste Norske laget som noensinne hadde stått på startstreken i et TIO mila. Året var 1992, stedet var Nynäshamn, endelig skulle et Norsk lag vinne TIO mila!

Kartet TIO 1992

Det var en optimistisk gjeng som hadde satt seg på bussen de 90 milene fra Trondheim på torsdag morgen. Som vanlig stilte vi mannsterke opp, 10-12 Herrelag og en drøss med damelag. Klubben har hele spennet, fra løpere i verdensklasse til de som debuterer med kart og kompass i 10.mila skogene. Noe av sjarmen, men også i perioder litt slitsomt. Det er ikke alltid interessene trekker samme vei i et slikt selskap.

Historien
Fortsatt var det ingen Norske lag som hadde klart kunstykket, det å vinne TIO-mila. Det nærmeste var Lyn med sin 2.plass en gang tidlig på 70-tallet. Gang på gang hadde norske klubber gjort mer eller mindre hedelige forsøk. Kanskje mest i NTHI, men også Drammensklubben Sturla, enkelte Oslo klubber som Nydalen og Bækkelaget samt noen Østfoldklubber som Halden og Flaggtreff. Men ingen hadde riktig klart av TIO - mila. Det virket som om det var en liten forbannelse over hele stafetten.

Helt siden jeg var gutteløper hørte vi historier om TIO mila. Om de umulige svenske klubbene, om løperne som trente midt på natta hele vinteren. Om Ravinen, Södertälje, Hakarpspojkarna, lag som hadde vunnet flere ganger. Det gikk historier om de vanskelige nattetappene, de lange etappene, de merkelige svenske kartene, om hvor utrolig krevende TIO mila var. Om de endeløse bommene, om frykten for å mislykkes. Det var faktisk en liten forbannelse over hele stafetten. Den lå i mytene, i respekten for motstandene og det svenske terrenget. I noen miljøer ble det sagt at norske lag kunne ikke forvente å vinne TIO mila, mot de profesjonelle svenske lagene. Vi hadde ikke mannskap til å tukte dem. Enkelte klubber hadde samlet de beste, nordmenn var sjanseløse.

Samtidig var det ikke lett å reise fra skiføre i Norge til nattorientering i sverige.

Ny giv
Etterhvert forsto norske lag dette. Forberedelsene ble grundige, treningsleirene hyppige og løperne samlet seg i større klubber. NTHI var en av dem. Anført av blant annet Håvard Tveite ble det "in" å løpe for Trondheimsklubben. Igjennom 80 tallet mønstret NTHI stjernelag på stjernelag. Men seier i TIO mila lot vente på seg. Diskusjonene ble flere og ønsket om seier ble sterkere for hvert år.
Det ble 90-tallet og det lå i kortene at det var noe stort på gang. Den rutinerte NHTHI gjengen som Tveite, Dengerud, Haavengen, Holo med flere hadde etter hvert fått mange lovende unge løpere til klubben. Det var noe på gang. TIO-mila ble tatt på alvor.

Overgangen
Etter å ha vært en ensom ulv i mange år forlot jeg moderklubben Stjørdals Blink i 1992 til fordel for NTHI. Det var få andre satsende løpere igjen på Stjørdal, jeg flyttet til Trondheim, og hadde lyst til å løpe TIO mila. Det hadde jeg bare gjort en gang tidligere i 1985. Jukola derimot var jeg allerede rutinert med 7 starter.
Det var ikke så mye nytt med å komme inn i NTHI. Miljøet var åpent, jeg kjente de fleste, men fortsatt var jeg mye individuelist.

Laguttak og TIO diskusjonene gikk høylydt på Moholt. Årets lag var tidenes beste TIO lag. Nå måtte det bli seier bare alle løp som de kunne.
Våren 1992 var god for meg. Jeg hadde debutert på VM i Tsjekkoslovakia året før og kvalifisert meg for verdenscupåpningen som skulle være i Sverige helga etter TIO mila.
Formen var god og stigende. Faktisk hadde jeg til da, aldri kjent meg i bedre form en vår ukene 1992.

På vei!
Håvard Tveite og jeg reiste ikke sammen med de andre til Nynäshamn. Vi reiste ned på lørdag og ankom samlingsplass under damestafetten.
Håvard var en rutinert kar i stafett sammenheng. Rutine og trygghet på bakgrunn av erfaring. Han hadde løpt eventyrlige etapper i de store stafettene, men også opplevd store nedturer med store bommer. Det var derfor godt å reise med Håvard. Han kunne dette her. Men samtidig begynte en nagende uro å gnage inni meg. Kan jeg?

Burde ikke jeg reist nedover litt tidligere? Hvor ofte hadde jeg egentlig løpt i Stockholms terreng?
I motsetning til de andre på laget, var ikke jeg på samlingen i mars og april. Det var landslagsaktivitet og den var prioritert foran klubbsamlingene. Ikke hadde jeg tatt del i TIO diskusjonene heller. Jeg brukte ikke energi på TIO mila igjennom vinteren. Var det en tabbe? Plutselig hadde jeg fått en følelse av usikkerhet som jeg ikke helt kjente igjen.
Det ble bare en kort økt på treningskartet, det var alt det var tid til før det nærmet seg start i Herrestafetten. Økta ble kort og rotete. Usikkerheten som kom snikende på vei nedover gikk over i uro. Jeg fikk ikke tak på verken kart eller terreng. Faktisk mistet jeg totalt kontrollen på flere strekk og måtte løpe dem om igjen. Jeg var stressa, men prøvde å finne roen i at jeg hadde vunnet testløp forrige helg, jeg var i form og kunne faktisk løpe o-løp. Jeg måtte bare slappe av og senke skuldrene litt.

TIO natta ankom. Jeg skulle debutere for NTHI. Endelig skulle jeg løpe en stor stafett på et godt lag, ett med vinnersjanser. En sjanse jeg hadde drømt om siden jeg som gutteløper satt hørte på svensk radio, fra Långa natten. Eller da jeg som for første gang som 14 åring var på TIO mila som tilskuer. Så gjørmehavet, hørte speakeren og så slitne kropper kjempet seg igjennom regn og snøværet i 1981. Der ville også jeg løpe!
Strategien var klar. Sikker løping hele natta, holde tetkontakt og gi avslutterne i dagslyset sjansen til å dra det hele hjem.

Usikkerheten
I motsetning til de tidligere år var vi innkvartert på hotell. Ikke langt fra samlingsplass på en flott golfbane. Håvard og jeg delte rom. Vi var der og slappet av, så på TV og stafetten gikk sin gang. Det var faktisk rolig og avslappende. Det virket med et fjernt å løpe stafett.
Tankene mine ble likevel liggende rundt den dårlige treningen. Kunne det tenkes at jeg ikke fikset dette terrenget? Var det likevel som Petter Thoresen hadde sagt, et meget spesielt terreng. I en samtale på samlingsplass hadde han vært overrasket over at vi ankom så sent. "Kan du dette terrenget da, du som ikke har løpt TIO før?"

Kanskje et godt spørsmål.

Jeg ble nok oppfattet litt hovmodig fra flere hold. Mens resten dro på TIO trening flere dager før, reiste Håvard og jeg ned dagen før. Ikke alle hadde likt det. Samtidig hadde jeg frimodig sagt at TIO var som hvilket som helst annet løp. Det gjaldt bare å bruke kartet så gikk det bra. Var det kanskje ikke slik? Var det noe i det de sa? Var TIO så spesielt?

Jeg pratet litt med Håvard om dette. Håvard hadde som vanlig et konstruktivt tiltak. "Alt står på kartet, du får bruke det så går det nok bra". "Det er bare å løpe på". Sant nok, jeg KAN da dette, slapp av nå.

Radio
Det nærmet seg sengetid. Jeg var ikke spesielt trøtt og etterhvert ble også fristelsen for stor. Stafetten var i gang og radioen ble slått på.
Fra det øyeblikk var nattesøvnen ødelagt. Igjen var jeg tilbake til den trolske steminingen, spenningen og magien som ligger i TIO natten. Bare at nå skulle jeg spille hovedrollen.

Spenningen i kroppen svingte i takt med radiomeldingene. Gutta gjorde jobben, NTHI var med. Ikke bare med vi var med, men vi satte farge på stafetten på alle vis. De kokte i kroppen. Selv om det var natt, kaldt ute, var kroppen svett og i helspenn i takt med de gode meldetidene. Vi ledet! Jeg hadde en blanding av glede og frykt inni meg. En følelse som jeg har lært meg å kjenne i ettertid. Ønsket om å lykkes, frykten for å mislykkes.

Etter å ha blundet noen minutter nå og da, ble det tid for frokost. Jeg skulle løpe 9.etappe, Håvard siste.
Frokosten ble en selsom affære. Jeg satt med Arto Rautiainen fra Göteborg, men klarte ikke å spise stort. Maten virket kvalmende nå klokka halv fire om morgenen. Kaffen smakte beskt, men under topplokket kokte tankene. Usikkerheten hadde kommet, for å bli. I morgentimene før start sleit jeg meg mellom sterk optimisme og tvil. Formen var god, usikkerheten var stor.
Det var en merkelig stemning på samlingsplass. I grålysninga, ulvetimen, er det overraskende stille på samlingsplass. Det er som en sovende by. Mange sover, flere småfryser i vekslingsfeltet. Til og med i NTHI leieren hadde steminingen roet seg, men mange var våkne og i fest humør. VI var med og det holdt på å bli lyst! Det lå tykt utenpå hele leiren at nå var det forventninger om seier. Nattløperne hadde gjort jobben, nå var det opp til landslagsløperne.
En av dem var meg.

I et sped forsøk på å være konstruktiv forsøkte jeg å finne ut mer om terrenget. "Østfoldterreng", "enkelt", "kjempefint", "bare å løpe" var meldingene. Ikke mye å bli klok av.

Det var tid for oppvarming. 8.etappe var ute. Vi var med. Det føltes litt uvirkelig og jeg klarte ikke å forestille meg hva som ventet. Men jeg viste at det var oss og Södertälje som ledet. Det ble kamp mellom meg og nå avdøde Melker Karlsson. Jeg visste at Melker var glimrende i dette terrenget. Dette ble tøft. Wehlin skulle avslutte for Södertälje. Siste etappe var ugafflet og der visste vi at Håvard ville være temmelig umulig, om han hadde tet kontakt.

Meldingene fra skogen på 8.etappe var klar. Södertälje løp kanonbra, NTHI likeså. Det skilte bare et lite halvminutt på siste radio. Stemningen på samlingsplass steg og det samme gjorde spenningen i meg.
Usikkerheten hadde sluppet endel. Jeg holdt fast på min egen form og min egen tryggehet i at faktisk er også dette bare et o-løp. Nå skulle jeg endelig ut i TIO med tetkjenning. Jeg gledet meg faktisk.

Som hentet fra min verste drøm
Så stormer Petri Forsmann (?) ut fra skogen for Södertälje med vår mann (Kjetil Bjørlo) knappe minuttet bak. I det lange oppløpet til kartplanken kjenner jeg presset stige. Jeg må tette luka. Det er 12 km å gjøre det på.
Husker ikke mye av vekslingen, men føler adrenalinet fosse i det jeg stormer mot skogen og starttrekanten. Løper som fanden selv er i hæla på meg og er ikke inne i kartlesinga før godt inne i skogen. Jeg kjenner umiddelbart at formen er prima, dette skal bli gøy!

Farten er oppe i maksimal hastighet på langstrekket til første. Kartlesinga er på etterskudd, men jeg føler jeg har en viss kontroll. Tankene svever rundt nuet og foranløpende Södertalje, jagende konkurrenter og resultatlisten. Håvard må få tetkontakt!

Stressa raser jeg videre. Strekket er innledningsvis enkelt. Er litt overrasket over hvor ødelagt skogen er, stier og grøfter går i ett og jeg klarer ikke helt å holde orden på hva som er sti, grøft eller bare tråkk. Mener likevel jeg har kontroll da jeg krysser den siste myra og skal klatre opp i posten. Kommer til en liten gul myr og forstår ingen ting. Klarer ikke å lese meg inn og panikken tar overhånd.
Raser rundt, prøver å lese meg inn, klarer det men ender bare opp på feil sted enda engang. Frykten har tatt over, hjernen tenker ikke rasjonelt.

Anders Gärderud for Svensk radio, står ikke langt fra første posten og ser meg komme og forsvinne flere ganger. De trodde jeg hadde stemplet, men jeg kommer tilbake både en og to ganger til, før jeg faktisk flakser inn til skjermen.

Følelsene er ikke gode. Hvor mye tapte jeg? Hvor mange lag er passert? Stormer videre. I et panisk ubevisst forøk prøver jeg å løpe inn det tapte. Snubler over 2.posten og raser mot en egentlig enkel tredje post. Krysser lysløya og gjør nok en fatal feil. Etter nye runder leser jeg meg inn langt nord for posten. Panisk raser jeg tilbake og fortsetter i et sinnsykt tempo. Det tapte skal løpes inn.
Utrolig nok glir løpet godt en lengre periode. Får i allefall en følelse av å mestre terrenget. Men flyten er borte og jeg mer snubler over postene enn orienterer inn i dem. Mange lag passeres, men hvor mange er foran? Sannsynligvis mange!
Etter mye bra løping gjør jeg nok en parallellfeil. Raser over feil kolle og taper nye minutter. Da kommer delvis resignasjonen og jeg blir fryktelig trøtt. Det blir utrolig langt inn mot mål. Nok engen kommer tankene rundt lagkameratene, Håvard i vekslingsfeltet. Jeg har sviktet. Det hadde nesten vært fint å skadet seg nå, sluppet å forklare dette! Hvordan skjedde dette?
Tar de siste postene og tar fatt på det tunge oppløpet. Gir kartet over til Håvard og hører speaker melde at " NTHI's Bjørnar Valstad har tappat utroliga 18 minuter til teten!". "Han måste vara skadad" "Hva hende". Spørsmålene mange, svarene få. Håvard små ler i det jeg gir han kartet. "Har du bomma", sier han før han legger ut på sin 15 km. Vi er nede på en 19 plass.

Raskt kommer spørsmålene fra svensk TV, svensk radio, norsk radio, og selvsagt Sølve Grotmol fra TV sporten. Hva hendte?
Senere kommer aviser og speaker. Alle skal vite hva har skjedd? Akkurat som om jeg vet?
Hva skal en svare. Jeg vet i alle fall ikke. Det blir en selvsom affære rundt sin egen uvitenhet. Svarene kommer og er sikkert dårlige.

Etterhvert kommer jeg meg unna alle spørsmålene og møter mine egne lagkammerater. Skuffelsen lyser og det er ikke tvil om at dette var en nedtur. Noen sier det rett ut, andre prøver å trøste. I en NTHI leir er fallhøyden stor. Jeg trekker meg unna, tar en tur i skogen, og tårene presser på. Hvordan faen kunne dette skje?
Utpå formiddagen løper Håvard oss opp til en 12.plass. En bra etappe men en skikkelig nedtur. Hele hjemturen blir en nedtur. Og neste helg er det verdenscup.

Frykten er mitt våpen
Hva skjedde i TIO skogen 1992? Jeg lette etter svaret dagene, ukene og månedene etterpå, men ble ikke klokere. Svaret er enklere å innse i ettertid. Det gikk ikke på teknikk, ukjent terreng eller de praktiske faktorene. De var rett og slett en mental knekk. De riktige tankene før og under konkurransen var der, men jeg klarte ikke å handle riktig. Forventinger fra meg selv og andre, sammen med for dårlig mentale forberedelser gjorde at frykten tok overhånd. Stress og feil tanker tok oppmerksomheten og blokkerte alle de riktige tankene og handlingene. Stresset og frykten vil alltid komme, usikkerheten på form og konkurrenter likeså. Det var ikke de som felte meg, men det var måten jeg behandlet tankene som sviktet.
Det som er sikkert er at jeg lærte mye denne mai natta. Om meg selv, forberedelser, frykt og mentale prosesser. Jeg kunne ha flyktet, ikke innsett at det var redsel som forårsaket det dårlige løpet og aldri kommet ut av situasjonen. Da ville sannsynligvis tapt mye på det som idrettsutøver. Det å, unnskyld uttrykket, drite seg så loddrett ut i et avgjørende øyeblikk, gjorde kanskje at jeg på sikt ble en mye tryggere og bedre o-løper. Ingen ting kan bli verre enn det løpet, jeg har ingenting å frykte. Kanskje blir en ikke skikkelig god idrettsutøver før en har virkelig tråkka i salaten?

Siden den gang har frykten blitt mitt våpen. Den er blitt en kilde til motivasjon og konsentrasjon. Det tok tid å overvinne frykten, frykten for å gjøre det samme igjen, men etterpå var jeg blitt en sterkere og bedre o-løper.
Det var derfor stort å løpe inn fem år senere som den første norske o-løper som krysser mållinjen først i TIO mila. Bækkelaget ble tidenes første Norske seierherre. Frykten var der da også, men da ble den mitt våpen og ikke konkurrent. Da hadde ikke de bak en sjanse, jeg ble trygg og vokste med oppgaven underveis i løpet.
Det eneste som er sikkert i o-løp og annen idrett for den slags skyld, er at noe liknende vil skje igjen. Det kan skje med hvem som helst, når som helst. Se bare på herrestafetten i VM i langrenn sist vinter. Sveriges løper tapte ikke oppgjøret på siste etappe på grunn av fysisk form, det var et mentalt sammenbrudd.

Kartet TIO 1992